Jeg trakk meg raskt unna bålet. Hadde ikke engang merket flammen da den brant meg. Da jeg satte meg ned på svaberget, kunne jeg kjenne duggen gjennom buksebaken. Jeg vridde forsiktig på hånden min og prøvde å se om det var alvorlig. En liten del av hånden min var veldig rød, men ellers ingen synlige sår.

Det var natt. Såpass hadde jeg fått med meg. He. Kan ikke akkurat si at jeg var klar i hodet der jeg satt. jeg la meg ned på ryggen, og stirret opp på himmelen. Eller var det ned jeg stirret? Jeg var ikke sikker. Men over meg (eller under meg, ettersom man ser det) var himmelen helt svar, uten skyer, og overstrødd med stjerner. Og mens gresshoppene holdt sine gnissende konserter, oppdaget jeg at jeg lå under et sentrum av stjerner. Over meg raget en enorm stjernetåke. Det så ut som om Gud hadde tatt en håndfull stjerner og kastet dem på himmelen. Jeg saumfaret himmelen etter et stjerneskudd. Et ønske. Et stjerneskudd betydde håp. Men også tap. En fallen stjerne.

Jeg tenkte at de stjernene jeg så, kanskje ikke fantes der jeg lå og så på dem. Jeg hadde lært på skolen en gang at lyset fra stjernene du ser utenfor vinduet ditt om kvelden egentlig sluknet for mange millioner år siden. Det kom selvfølgelig nye stjerner også. Men hva om det ikke kom nye stjerner? Hva om de store kjempene jeg så på himmelen var de siste? At om et par millioner år kom det ikke til å være noen flere stjerner? Rart så mye man tenker på når man først tenker..

Jeg ante ikke hvor lenge jeg satt der på svaberget og tenkte på stjerner og andre ting som du bare kan drømme om. Men jeg ble i alle fall brått revet ut av tankene da bålet freste iltert, som en døende slange som nekter å gi opp. Det salte sjøvannet hadde nådd helt opp til bålet, og hver lille bølgetopp slikket med seg litt av bålet. Etter hvert ble fresingen sterkere, og flammene svakere. Til slutt var det ingenting igjen unntatt noen glattslipte kullbiter som glinset av salt.

Jeg husker ikke egentlig så mye av hva som hadde skjedd før på kvelden. Jeg vet at det hadde vært en fest. Og at jeg hadde gått, gått min vei fra gutten som så tydelig var interessert i meg. Jeg kunne fortsatt kjenne smaken av ham i munnen. Jeg husket ikke hvorfor jeg gikk. Jeg tror jeg fikk et slags sammenbrudd. Jeg tror (og jeg fikk høre historier som bekrefter mine mistanker senere) at jeg rett og slett bare reiste meg opp. Bare gikk. Visstnok med et tomt blikk i øynene.

Jeg fant frem tyggispakka jeg hadde i lommen. Bare to igjen. Jeg tok begge to, så ble smaken borte. Det var ikke det at jeg ikke likte gutten, men jeg trengte bare ikke noen så klare minner akkurat nå.

Jeg visste om dette stedet fra før. Jeg og pappa dro ofte hit når jeg var mindre. Nå var det et godt fristed. Jeg husket at jeg hadde tent bålet, og satt meg for å se på det.

Noen badet like bortenfor meg. Jeg kunne høre påtatte jentehvin av fryd da de ble dyttet i det kalde vannet av de nokså fulle guttene. Jeg kunne høre dem helt til de gikk opp av vannet for å sette seg på et annet svaberg for å se på månen, eller et eller annet de pleier å gjøre når gutter er gutter og jenter er jenter.

Etter hvert ble også de stille. Jeg så dem for meg, lettere spredd blant busker, liggende tett inntil hverandre i par, oppå noen jakker de antagelig hadde med seg.

Jeg kunne kjenne noe vått som rant nedover kinnet mitt. Jeg antok at det var en tåre, og det viste seg at jeg hadde rett da den rant inn i munnviken og den lett saltede dråpen blandet seg med smaken av peppermynte. Hvorfor gråt jeg? Jeg vet ikke. Jeg har aldri funnet det ut heller. Men gråt, det gjorde jeg. Så det formelig rant. Jeg hikstet og snufset til det ikke var flere tårer igjen. Etterpå følte jeg meg underlig trøtt og tilfreds. Jeg la meg over på siden, og pakket den tjukke boblejakka tettere rundt meg. Jeg kjente det kalde draget i mageseksjonen da lungene dro inn den kjølige nattelufta. Da jeg stirret opp på himmelen igjen, kunne jeg se (eller jeg trodde jeg så) skikkelser som danset foran øynene mine. Men allikevel var de langt unna. Det var stjernetåken som formet dem, senket dem ned og fikk dem til å danske rett foran ansiktet mitt. Jeg har aldri trodd på alver- men kom frem til at det eneste skikkelsene lignet på, var små, dansende folk med store, sommerfugl-lignende vinger. Etterhvert så jeg at det var folk fra livet mitt. Faren min. Han danset frem og tilbake med smilehullene sine, de som jeg kunne putte tommelfingrene mine i da jeg var veldig liten. Bestemor, som holdt et fat med kaker foran seg. Og moren min. Men hun var svak, for dette minnet var gammelt. Plutselig så jeg for meg sykehusbesøkene, familien som gråt, begravelsen. Den store, ekle kisten som tok med seg moren min. Jeg er liten, fem år, og holder pappa i hånden mens tårene triller som små sølvdråper.

Plutselig er jeg tilbake, og plutselig er jeg meg selv igjen. Jeg kjenner at magen knyter seg. Jeg blir kvalm, og svimmel. Har lyst til å gråte mer, gråte ut hver eneste lille dråpe med væske jeg har i kroppen. Dårlig samvittighet, kaller de det visst. Jeg angret plutselig på alt jeg hadde sagt til dem. Alt jeg hadde gjort mot dem. Mine evige ungdomsopprør. Raseriutbrudd. Gangene jeg hadde rømt hjemmefra kunne jeg ikke telle på tre hender engang.

- Unnskyld, mormor! Unnskyld pappa! Og mamma!

Jeg kjente tårene nå. Det var godt, og det hjalp. Etter en stund reiste jeg meg opp og kavet meg til nærmeste bussholdeplass.

Jeg tror jeg ble kristen den natta. Jeg går ikke i kirken eller noe sånt. Men jeg tror det er noe der oppe. Som hjalp meg til å se klart, se hvilke tabber jeg har gjort i mitt liv, i løpet av de siste tre årene som ungdomsopprører. Mulig det er Gud, eller Buddah, eller Allah om du vil. Det virker bare mest sannsynlig at det sitter en mann der som heter Gud (eller Jesus) enn en gullstatue med røkelse og blomster. (som dessverre er mitt syn på Buddah- så kortsynt er jeg) Livet mitt er fortsatt helt på trynet. Men det bedrer seg. Jeg har snakket ut om alt til pappa, som er den eneste som er igjen. Mormor døde jo for tre år sidenPappa sier vi skal ordne det. Han sier det blir bra. Og jeg tror på ham. Det er det lureste jeg har gjort.