Magi

Stedet hun sto på, var en liten slette omringet av store eiketrær. De strakte de mektige armene sine ut, og grep hverandre i hendene, så verken solen eller himmelen syntes over hodet hennes. Hun kunne så vidt skimte skogen mellom de tykke stammene. Den var mørkeblå, og der inne fløt små lysende ildfluer rundt på den tykke skogsluften, og et og annet modig rådyr løp hastig forbi. Midt i lysningen sto en enorm gråblå stein, som skinte sølvaktig. Det var eldgamle tegn og symboler på den, risset inn i urtiden av de gamle trollmenn og trollkvinner som levde for lenge siden.

Deena kunne kjenne magien som fløt rundt henne i luften. Overalt skjedde det ting. Blomster skjøt knopper, blomstret og visnet med lysets hastighet. Små mosedotter fikk små ben med røde sko å gå på, og de rømte stedet så raskt de små bena kunne bære dem. Bladene fra trærne ramlet av, samtidig som det vokste ut nye men disse var regnbuefargede og endret fasong i ett sett. Maurene fikk store vinger dekket av fjær, og de fløy rundt henne i sirkler. Hun gikk sakte mot steinen, uten at føttene hennes berørte bakken. Hun kunne kjenne de høyeste stråene kile henne under fotsålene. Da hun kom frem til steinen, stoppet hun opp. Det var ikke vind, men det hvite, luftige stoffet i kjolen hennes og det lange, svarte håret beveget seg som om det var kraftig storm. Magien blåser det rundt, tenkte hun, og strakk ut hånden for å berøre steinen. Jo nærmere hun kom, desto mer "blåste" det. Fingertuppene hennes var så nær at hun kunne føle vibrasjonene fra steinen, bare et par millimeter igjen nå

Med det samme hun rørte ved steinen, skygget himmelen seg tydeligvis, for bakken og luften rundt henne ble mørk og truende, og de små ildfluene søkte tilflukt i de store trærne. Hun kunne høre menn og kvinner som visket, visket på et ukjent språk som hun plutselig kunne forstå. Hele bakken vibrerte, og hun kunne høre en dyp tone mellom all viskingen. Tonen steg i volum men sank i dybde, og snart kunne hun ikke høre annet. Den vibrerte så kraftig at hun trodde hodet skulle sprenges. Hun ville slippe steinen, men klarte det ikke. Den sugde hånden hennes til seg, og løftet kroppen hennes opp. Hun svevde, og steinen vibrerte kraftigere og kraftigere.

Plutselig slapp den. Hun gispet, for hun trodde hun ville falle ned på bakken. Det ville gjøre vondt, for hun hadde av en eller annen grunn steget mye høyere enn at hun kunne ha holdt på steinen. Men hun sank sakte ned, og landet bløtt på den like bløte mosen, som nå var på plass og ikke viste tegn til verken ben eller intelligens.Deena børstet av kjolen sin, uvisst hvorfor. Steinen var merkelig stille, nesten litt for stille, men det var vel slik det skulle være. Den var grå igjen, uten antydning til blå farge eller sølvskjær. Hun gikk sakte og forsiktig tilbake til stien, og fulgte den tilbake dit hun var kommet fra.

De andre sto og ventet på henne - moren hennes, som aldri hadde gått inn til steinen før, men som var ganske så koselig allikevel, søsteren hennes, som bare gledet seg til hun selv skulle inn til steinen. Hun var liten, med rødt hår (antagelig fra et av morens sidesprang i sine yngre dager, for den døde faren hadde ikke rødt hår) og fregner over hele det runde ansiktet. Det var Læreren selv, Memona, en eldre trollkvinne med langt brunt hår med gråstenk og blå øyne som kunne se gjennom stein. Hun så strengt på henne, men Deena kunne sverge på at det var et lite smil som lusket rundt de stramme leppene.

- Nå? Hvordan gikk det? spurte hun og gransket henne. - Som det skulle gå, svarte hun fast. - Jeg fikk kontaktMoren utstøtte et begeistret hikst, og kastet seg om halsen hennes. - Jeg er så stolt av deg, jenta mi! Tenk, en trollkvinne i familien! - Hun må tilbake til tempelet, fru Syng, sa Memona strengt. - Det er fortsatt ting å lære

Tempelet var en enorm slette i midten av en stor og mørk skog. Bare trollkvinnene turde gå inn i den. Selve tempelet bestod av et stort tempel med trapper som ledet høyt opp til inngangen, som var omkranset av store søyler med utskjæringer. Inne i tempelet ble store lagre med magi oppbevart, samt statuer statue av diverse guddommer og hellige dyr og planter. Tempelet var omringet av en rekke små hus, hjemmene til trollkvinnene og deres lærlinger, som igjen var omringet av trær som sto så tett at det var ikke engang et vindpust som slapp igjennom. Det var ingen trollmenn eller noen av deres lærlinger i tempelet, av svært praktiske og åpenbare grunner. Men trollkvinner og deres lærlinger var det i massevis. Eldre trollkvinner med lange kapper i alle farger, store og små, lave og høye, tykke og tynne. Og lærlingene, minst hundre unge jenter i alderen 13-18 år, som ventet på å begynne sitt liv som trollkvinne. Ikke halvparten engang av dem klarte det. De som ble tatt med til steinen, den eneste levningen etter den store gudinnen og trollkvinnen Leshira, hadde en mulighet til å klare eksamen. Den store steinen hadde ligget inne i magen til Leshira da hun levde (Leshira var en meget stor kvinne) og den var en helligdom og kilde til magi uten grenser for trollkvinner rundt hele den lille verdenen. Trollmennene hadde sin guddom, med samme funksjon som Leshiras stein, men bare trollmennene visste hva det var og hvor den var. Det var allmenn enighet om at de to guddommene ikke måtte bli sett av motsatt kjønn enn det den var tiltenkt, og trollmenn og trollkvinner holdt seg derfor unna hverandres saker og templer. Deena gikk sammen med Memona bort til den store porten, et enormt eiketre som praktisk talt hadde sin egen vilje og tanker om personene som tvang det til å flytte på seg dag og natt. Memona la hånden forsiktig på den ruglete barken til treet, og hvisket det hun skulle. Treet gav fra et fornøyd sukk før det delte seg på midten, og slapp de to reisende inn. Hvis du hadde vært en trollkvinnes lærling, ville du med andre ord ha sett et tres innvoller (for det har faktisk innvoller) men Deena var så vant til det at hun hadde mer moro med å se den strikse gamle damen foran seg kravle seg over og imellom treets røtter. Inngangen var ikke så stor, og treet hadde føyd seg til å åpne seg, ikke til å flytte på alle røttene med det samme. - Dette treet var mer føyelig før, fnyste Memona og børstet av noen barkebiller fra kjolen. - Er du sikker på at det ikke er du som har blitt eldre? fniste Deena, men holdt opp da det lynende blikket ble rettet mot henne. - Gå og vask deg, skift til litt penere klær og møt meg på trappen til tempelet om to timer, sa den gamle, og så nærmest løp hun mot sitt eget hus for å rekke å gjøre det samme selv. En eldre trollkvinne er alltid nøye med hvordan hun ser ut, og prøver alltid å oppnå det verdige og stolte uttrykket. Flere år med reiser gjennom myrer og sump, samt diverse støvete landsbyer og sletter gjør dette en smule vanskelig, for selv om det morske uttrykket bare blir verre og verre, er det litt vanskeligere å se stolt ut, og nye tips om hvordan beholde minen var svært etterlengtede.

Deena badet i den dype kulpen som alle lærlingene badet i, for trollkvinnene hadde sitt eget bad i et kjellerrom i tempelet. Deena ville nok si at hun foretrakk kulpen fremfor et mørkt og innestengt basseng, for vannet i kulpen var glassklart, og på de grønne breddene sto like grønne trær som lot tunge grener fulle av mørkeblå druer henge nedover og nesten dyppe seg i vannet (treet selv lot aldri noen av druene løsne for å falle i vannet). I kulpen møtte hun venninnen sin, Sipha, som var like gammel som henne og den eneste foruten henne selv som hadde vist tegn til magi i landsbyen de kom fra. - Hei Deena! hvinte Sipha, for det var ikke ofte de så hverandre, selv om de ble lært opp i samme tempel. - Har du vært hos Steinen? Hvordan gikk det? Tok du på den? Hva skjedde?? - Den godtok meg, smilte Deena mens hun tok av seg den møkkete kjolen som en gang hadde vært hvit. Hun sank sakte ned i det kjølige vannet som fikk huden til å stritte av gåsehud, og sukket av velvære. Det var herlig å senke den varme og verkende kroppen ned i vannet, bare ligge der og flyte, se opp på en drue som holdt på å falle av, men det virket som om de andre druene tok et godt tak om den og holdt den fast. - Så bra!! hylte Sipha, og kastet seg ut i vannet hun også, og ødela den glatte vannflaten. Vannet sprutet over ansiktet til Deena. - Hva skal du gjøre nå? Er du ferdig med utdanningen? - Nei. Jeg har masse å lære, svarte Deena og tenkte på alt hun ikke visste. - Det er litt mer urtelære, men det er jeg snart ferdig med. Og så er det elementlære Og selvfølgelig eksamen. Men bortsett fra det, så så antar jeg at jeg er ganske ferdig... Hun følte et stikk i magen da hun sa det. Hun hadde vært lærling ved tempelet fra hun var 13. Hun var blitt ferdig så mye raskere enn de andre Hun var kun 17 år, og nesten ferdig. Tempelet hennes hadde vært hennes hjem i snart fire år, og hun var blitt så glad i de rolige trærne og den lille kulpen. Og selvfølgelig lærerne og de andre lærlingene, og det lille huset hennes med den store sengen. Og nå var det snart slutt...Hun husket tilbake med gru på landsbyen hun hadde kommet fra. Det var en landsby, men den var større enn de andre landsbyene rundt omkring, så de kalte den By. Der var gatene støvete, hestene slitne, og intet naturlig liv kunne sees i de tørre gatene. Alle mennene som hadde besøkt moren og hennes venninner. Først når hun var større og hadde mer erfaring hadde hu skjønt hva det egentlig handlet om. Hun hadde vokst opp med mange forskjellige fedre, og mange forskjellige halvsøsken som alle hadde reist sin vei. By var som tempelet, omringet av en høy mur, men den muren var høy, tørr og grå, og steinen den var bygget av var ikke engang av den levende sorten.Måtte hun tilbake dit nå? Eller kunne hun dra hvor hun ville? - Du er så stille, sa Sipha usikkert. - Er det noe i veien? - Nei...neida, svarte hun og gikk opp av vannet. - Jeg må forte meg. Memona venter på meg ved tempelet ser deg siden, la hun til da hun gikk tilbake til husene.