Henrik dro inn den bitre røyken fra sigaretten, og kjente den fylle lungene. Røyken oste gjennom butikken, snodde seg mellom rader av slitte bøker, støvete Lp-er og cd-er. Siden pæren i lampen som hang i taket røk, hadde han lyst opp med diverse kontorlamper rundt om i den trange, smale butikken. Og da han fant ut at den dunkle belysningen gav et visst særpreg på butikken, lot han likeså godt den ødelagte lampa være, og beholdt kontorlampene.Henrik strøk seg gjennom det svarte, strie håret. Det kom ikke mange kunder som handlet hos ham. Noen av vennene kom innom etter at de var ferdige på universitetet, og noen faste kunder på jakt etter gamle klassikere som kanskje gjemte seg blant de andre platene. De fant aldri den de lette etter, men de fant en som var nesten like god, og på den måten fikk han solgt litt hver dag. Han fikk lønn god nok, selv om kundene var få nok til å gjøre butikken konkurs. Butikkens tidligere eier hadde dødd av alderdom for et par år siden. Henrik husket det, fordi han hadde vært en av denne butikkens faste kunder da han var liten. Han husket den forrige eieren godt. Da han døde, hadde han overlatt butikken til en nær venn med et ønske om at butikken skulle leve videre. Den nåværende eieren var en halvmillionær uten noen som helst interesse av den lille butikken i det hele tatt. Derfor hadde han plassert Henrik her, ikke fordi han kunne alt om nesten alle tingene de solgte der, som stort sett var eldgamle bøker som de ikke solgte i vanlige butikker lenger, og gamle Lp-er og noen nyere cd-er, men fordi Henrik var den eneste som viste interesse for å la butikken leve videre.

- Et sånt tynt rekel som deg passer nå inn i denne butikken! pleide eieren å si når han kom inn i butikken sånn en gang i halvåret. - Du ser bleikere ut for hver dag, gutt! Røyken og dette lyset kommer til å ta kverken på deg en dag!

Så nå satt han her, dag ut og dag inn, fra klokken halv ti til fire om ettermiddagen, untatt på lørdag, for da stengte de klokken 15.00. Ingen grunn til å holde på lenger, han fikk ikke timebetaling, men en fast sum hver måned. En pen sum fikk han, for å sitte på rumpa i en gammel stressless han hadde skaffet seg og høre på gamle Lp-er og lese gamle bøker.

Henrik kunne den lille butikken ut og inn, han visste hvor alle bøkene sto, hvor alle Lp-ene var sortert og plassert. Han elsket å sortere dem, lese dem. Det hardeste han gjorde var å ekspedere de to-tre kundene som kom innom hver dag.

Nyankomne bøker og Lp-er hadde blitt satt på plass der de skulle, og Henrik skulle til å låse og lukke for dagen da det ringte i den gamle dørbjella som hang over den tunge eikedøra.

Det første Henrik la merke til var øynene hennes. Hun tittet forsiktig inn med de største øynene han noen gang hadde sett. De var grågrønne i fargen, og hun hadde lange vipper. Hun brukte ikke sminke, men hun var vakker allikevel - på sin egen spesielle måte. Huden hennes var veldig blek. Hun var en anelse rød i kinnene etter januarkulda. Munnen hennes var smal, men leppene hennes var røde. Henrik fikk sommerfugler i magen for første gang på lenge.

Hun hadde på seg en stor, kremhvit strikkelue, som liksom klumpet seg bak, så den så altfor stor ut til henne. Hun kledde den. Noen gule, nestne hvite hårtuster stakk ut fra luen, og Henrik tenkte seg at hun sikkert hadde litt bustete hår under den luen.

Jenta ordnet på skjerfet, som var likt som luen, og gikk med forsiktige skritt innover i butikken. Hun så seg rundt med øyne som så engstelige ut - Henrik merket seg at de var blanke, som om hun var på gråten.

Hun sto og så på noen gamle bøker av Herman Melville for seg selv en stund før hun beveget seg til neste hylle. Henrik fulgte henne med øynene. Hun var veldig tynn, de små hendene var lange og slanke. Ansiktet var smalt, men veldig vakkert, syntes han. Hun bar på en stor, militærgrønn veske med en liten sommerfugl brodert på lokket. Det var det hun var, tenkte han for seg selv. En skjør sommerfugl, i fare for å bli knust så lett som ingenting av verdenen rundt henne. Hun så ut som om hun ropte lydløst på hjelp, og Henrik var den eneste som kunne redde henne.

Etter et par minutter beveget hun seg mot disken, og Henrik rettet seg opp, stumpet sneipen og prøvde forgjeves å vifte vekk litt av røyken. De fleste jenter likte ikke gutter som røyker, hadde han hørt.

- Har dere Den flyvende Hollender? spurte hun med et blikk som liksom sa at hvis de ikke hadde den, så ville hun antageligvis dø. Stemmen hennes var en anelse hes, Henrik visste ikke om det var på grunn av kulda eller om den var sånn, litt hes og spørrende.

- Vi har den ikke nå, løy Henrik, han visste akkurat hvor den sto, han hadde lest den to ganger alt, - men det kan hende vi får den inn i morgen. Hvis du kommer igjen da

Jenta gransket ham med et spørrende, nesten litt skremt blikk, før hun sukket litt og nikket.

- Da kommer jeg i morgen, da.

Så snudde hun seg og gikk, og Henrik følte seg tom da dørbjellen ringte og varslet at hun hadde gått ut i kulda igjen, ut fra butikken hans. Sommerfuglen hadde forlatt ham, den svarte møllen.

Hun kom neste dag. Og dagen etter det. Henrik levde i en lykkerus hver gang han hørte dørbjellen ringe utenom det vanlige. Hun hadde på seg luen og skjerfet helt til våren kom. En vårdag i mars hadde hun den ikke på seg da hun kom inn i butikken. Det var som han trodde - hun hadde skulderlangt, litt tynt hår som var bustete, sto liksom litt ut til alle kanter. Da klarte ikke Henrik lenger. Han gikk bort til henne da hun sto og bladde gjennom en haug gamle tegneserie blader. Han prøvde å gå litt naturlig og avslappet, med lite hell. Hun så opp på ham da han kom, med de store øynene sine, og han angret på at han ikke hadde rettet litt på håret før han gikk bort.

- Liker du dem?

- Hva da? spurte hun, litt forvirret, og det slo Henrik at hun kanskje var litt distre.

- Tegneseriene, svarte han og løftet opp et gammelt eksemplar av Spider-Man.

- Å, svarte hun og smilte litt. Det var første gang Henrik hadde sett henne smile, og hun hadde et nydelig smil. - Jeg tror jeg liker Herman Melville bedre.

Hun het Marie, og interesserte seg for god, gammel litteratur. Henrik presenterte seg, og viste henne rundt i butikken. Han fortalte henne alt - om den forrige eieren, den nåværende eieren, det grunnleggende om ham selv, og så videre - og hun fortalte om seg selv.

Marie var 21 år gammel, to år yngre enn ham selv. Hun bodde ikke langt unna ham heller, men hun hadde flyttet dit i slutten av desember.

Hun likte ikke røyk. Henrik bestemte seg for å slutte med en gang. Og så måtte hun gå - og sommerfuglen forlot ham på ny, men denne gangen med et løfte om å komme igjen neste dag. Hun kom hver dag allikevel, men denne gangen hadde hun lovt ham det.

Marie kom, og sommeren kom. Han sluttet å røyke, og han begynte å lufte og tørke støv i butikken hver morgen før hun kom. Men selv om han tørket støv og kuttet ut røyken, så Marie like blek ut hver gang hun kom. Hun orket ikke stå lenge av gangen. Det gjorde ikke noe, hun fikk stolen hans å sitte i når de diskuterte bøker og hørte på gamle plater. Hver gang hun smilte til ham, kriblet det i magen hans, og han ble svimmel.

Du er rar, sa hun. Du er forelsket, sa kameratene. Og det var det han var. Henrik var forelsket, men han visste ikke hvordan han skulle få sagt det.

En dag kom hun ikke. Henrik hadde tørket støv som vanlig, og satt frem stolen og noen gamle plater de skulle spille. Han hadde kokt tevann, men hun kom ikke. Han ventet hele dagen, men da klokken ble sju, og det var langt over stengetid, låste han døren og gikk hjem. Magen føltes tom, hele hjertet og kroppen som et tomt skall uten innmat.

Hun kom ikke neste dag heller, og ikke dagen etter der igjen heller. Henrik begynte å røyke igjen. Han ville ikke, for hun kunne gå inn av døren når som helst, men det var noe i magen som sa at det kom hun ikke til å gjøre.

Henrik bestemte seg for å besøke henne isteden. Han visste hvor hun bodde, hun hadde sagt det tidligere. Han gikk den lange veien gjennom slottsparken og nesten helt til andre siden av Oslo for å komme dit, men da han sto utenfor den høye, gamle bygningen som rommet en av verdens sarteste og vakreste sommerfugler, var han ikke sliten i bena lenger. Han fant navnet hennes, Marie Henningsen, og ringte på.

- Ja? En kvinnes stemme svarte, men det var ikke Maries stemme.

- Er Marie inne? spurte Henrik og hoppet nesten opp og ned av forventning. Det ble en liten pause fra høyttaleren.

- Er du Henrik? spurte hun til slutt.

- Ja, svarte han som sant var, og like etter ble døren åpnet, og han fikk komme inn.

Hun bodde i tredje etasje, og han fant døren hennes lett. En eldre kvinne lukket opp, hun var ikke tynn som Marie, men Henrik kunne se at det var moren hennes - hun hadde de samme store øynene og den samme munnen. Men Henrik skjønte med en gang at noe var galt. Damen hadde våte striper nedover kinnene, det var lett å se at hun hadde grått. Hun ba Henrik inn, og ba ham sette seg ned i en grå sofa. Maries leilighet var hvitmalt med grå og svarte møbler, og han kunne se sengen hennes i et rom innenfor stuen. Noen hvite møll flagret rundt i vinduskarmen, desperate etter å bryte ut gjennom glasset og ut i friluft. Det lå et tynt, tynt lag støv på bordet foran ham.

- Marie snakket mye om deg, sa moren til Marie og tok frem et lommetørkle. - Hun sa hun ville gifte seg med deg.

Marie var død. Hun hadde dødd av blodkreft to dager før Henrik kom. Kulde hadde tatt knekken på sommerfuglen, og Henrik følte for første gang i sitt liv kulde i sitt eget hjerte. Kulde og sorg, og det føltes ut som om han kunne gråte all sunn fornuft og vett ut av hodet.

Sommerfuglen hadde forlatt ham, uten å si farvel. Moren fortalte at hun hadde sittet ved Marie rett før hun døde. Marie sa hun aldri hadde vært så lykkelig før, og at moren måtte si til Henrik at Marie beklaget at hun ikke hadde fortalt ham det - hun hadde ikke ment å knytte seg til ham så han ble trist når hun døde. Men det hadde nå engang blitt sånn, og Marie var lykkelig helt til hun døde, sa moren.